Mel­lom to ver­de­ner, del 2 av 3

Tøft å leve i to ver­de­ner på en gang? Vi lever jo tross alt i 2011!

Er det sånn at ver­den sta­dig går fram­over, skritt for skritt?
Eller har vi gitt opp det pro­sjek­tet? — I 2011 vet vi at vi ikke vet, men det er greit så len­ge ting fun­ge­rer?

De fles­te av oss hol­der beg­ge tan­ke­ne i hodet på en gang. Vi tror at:

  • 2012 blir bed­re enn 2011.
  • og at 2011 er bed­re enn 2010.
  • At utvik­lin­gen går fram­over! Vi er på vei inn i fram­ti­den med gass­pe­da­len i bånn.
  • Sam­ti­dig må alle fin­ne ut hva som pas­ser for de.
  • Hver enkelt ska­per sin egen hver­dag. Sin egen stil, sin egen iden­ti­tet, sin egen filo­so­fi.
  • Spørs­må­let er ikke hva som er sant, men hva som fun­ge­rer.

I 2011 manøv­re­rer du natur­lig innen­for både moder­nis­me og post-moder­nis­me, selv om de to egent­lig ikke går så godt over­ens.

Det ulti­mate uttrykk jeg har fun­net for det­te spen­nings­for­hol­det kom­mer til over­fla­ten i møte anner­le­des­ten­ken­de. Når and­re pro­vo­se­rer, suk­ker vi i moralsk indig­na­sjon: «Vi lever jo tross alt i 2011

Para­doks?

Det­te er ikke moder­nis­me, for den vil­le sagt: «Utvik­lin­gen går sta­dig fram­over, og snart har vi sik­ker kunn­skap om sann­he­ten

Det er hel­ler ikke post-moder­nis­me, for den vil­le sagt: «Utvik­lin­gen har ikke gjort noe for oss de sis­te 100 åre­ne. Finn en sann­het som fun­ker for deg.»

I ste­det lever vi i to ver­de­ner på en gang, den moder­ne og den post-moder­ne. Her har vi beholdt tro­en på de fan­tas­tis­ke fram­tids­vi­sjo­ner. Ver­den går fram­over! Sam­ti­dig abon­ne­rer vi på den resig­ner­te rela­ti­vis­men: Ingen kan kre­ve å eie sann­he­ten, og der­for må alle uttrykk aksep­te­res som like­ver­di­ge.

Der­for blir kon­klu­sjo­nen en para­dok­sal syn­te­se: «Utvik­lin­gen går sta­dig fram­over — mot ny og bed­re kunn­skap — og der­med bur­de alt være lov.»

Mel­lom to ver­de­ner, del 1 av 3

Det er tøft å leve i to ver­de­ner sam­ti­dig.

Mer om det sene­re, men som intro til tema­et får du den­ne snut­ten fra Seth Godin. Den ga gjen­klang hos meg, og under­stre­ket opp­le­vel­sen av å leve i to ver­de­ner på en gang. Kjen­ner meg igjen i beg­ge dis­se:

Da jeg var på som­mer­leir som barn var brev verdt sin vekt i gull (eller kan­skje god­te­ri). Fikk du fem brev i løpet av uken var du rik. Som regel ven­tet vi ved post­rom­met på livs­tegn fra ver­den der ute, bare for å gå skuf­fet der­fra.

Hjem­me igjen var det uak­tu­elt å gå glipp av en TV-epi­so­de. Så du ikke ukens Man­nix eller Bat­man, var det liten sjan­se for å noen gang se den.

Der­for lær­te vi å verd­set­te inn­kom­men­de data. En epost som glapp var en kata­stro­fe. Å lese alt i RSS-strøm­men var essen­si­elt. Hva om jeg går glipp av noe?

En ny gene­ra­sjon er på vei, en gene­ra­sjon som har vokst opp med data­over­skudd. For den­ne gjen­gen gjør det ingen­ting å gå glipp av en twe­et eller ti, å slet­te en blogg fra RSS-lese­ren eller la være å sva­re på en SMS eller en mobil­s­var­mel­ding. Den nye stan­dar­den for auto­svar ved ferie er: «Når jeg kom­mer til­ba­ke vil jeg slet­te all epos­ten i inn­bok­sen, så send mel­di­gen på nytt om en uke hvis det var noe vik­tig.»

Det­te skjer hver gang noe går fra util­gjen­ge­lig til over­skudd. Først bader vi i det — så kas­ter vi det bort.

(Min over­set­tel­se av Seth Godins The show­er of data)

Seth Godin set­ter ord på det. Takk!

Hvil­ken sjan­se

Den­ne nyhets­mel­din­gen rul­ler over en skjerm på et offent­lig sted:

«Hjem­me­la­get had­de ingen vans­ke­lig­he­ter med å ta seg vide­re til nes­te run­de i cupen, selv om de bren­te man­ge sjan­ser.»

Er det bare jeg som sav­ner info som 1) hvil­ket lag? 2) hvil­ken cup? 3) hvil­ken idrett?

For­and­re ver­den kan ta tid

For åtte år siden skrev jeg en opp­ga­ve om Apple Macin­tosh, en revo­lu­sjo­ne­ren­de data­ma­skin som ble lan­sert med et brak i 1984. På tross av de aller bes­te for­ut­set­nin­ger ble maski­nen ald­ri noen kom­mer­si­ell suk­sess, og ingen av de påføl­gen­de maski­ne­ne fra Apple fikk gjen­nom­sla­get som de «bur­de» hatt. Hvor­for end­te det slik for Apple, lød spørs­må­let i 2003.

Stem­mer i sam­ti­den hev­det at de skjøn­te sam­men­hen­gen, enten det gjaldt tek­no­lo­gi, for­ret­nings­drift, inter­ne kon­flik­ter eller ledel­ses­ut­ford­rin­ger. Én tid­li­ge­re Apple-ansatt gikk mot strøm­men, og hev­det at sel­ska­pet, tross begren­set gjen­nom­slag, fak­tisk had­de lyk­kes:

«Lou Reed er ikke den mest­sel­gen­de plate­ar­tis­ten i ver­den, men han har inspi­rert tusen­vis til å star­te sine egne band. På den­ne måten har Apple lyk­kes.» (Jim Arm­strong)

Suk­sess er enkelt når man rede­fi­ne­rer pro­ble­met, men Apple var ikke ute etter å inspi­re­re and­re. Målet var å for­and­re ver­den.

I 2011 er situa­sjo­nen helt anner­le­des. Mar­keds­an­de­len til Apple har skutt i taket, og sel­ska­pet er en av de mest suk­sess­rike tek­no­logi­le­ve­ran­dø­re­ne i ver­dens­his­to­ri­en. Apple er langt fra mest­sel­gen­de, men har til gjen­gjeld den størs­te pro­fit­t­an­de­len på salg av mobil­te­le­fo­ner og data­ma­ski­ner på ver­dens­ba­sis.

Hva er for­skjel­len på 2003 og 2011? Selv­føl­ge­lig er de ytre for­ut­set­nin­ge­ne full­sten­dig for­and­ret i løpet av dis­se åre­ne. Natur­lig­vis har Apple sta­dig gjort inter­ne end­rin­ger. Men de har ikke fulgt ett enes­te av de «gode råde­ne» som jeg refe­rer­te i 2003, og man­ge mener at en enkelt mann har betydd den sto­re for­skjel­len: Ste­ve Jobs, som for­står hvor­dan van­li­ge men­nes­ker bur­de bru­ke tek­no­lo­gi.

Det er mildt sagt tanke­vek­ken­de at Apples stra­te­gi er den sam­me i dag som i 2003, for ikke å snak­ke om 1984.

Alle som skal for­and­re ver­den har en lek­se å lære: Hold stø kurs, noen gan­ger kan det ta litt tid.

Him­melsk musikk fra sofa­en

Satt nett­opp og spil­te gitar i sofa­en sam­men med søn­nen min på ett og et halvt. Han holdt plek­te­ret, og beg­ge to spil­te på stren­ge­ne. Men armen hans lå og dek­ket til alle stren­ge­ne, slik at det ikke kom fram en enes­te tone når vi prøv­de å spil­le.

Da slo det meg at Gud må ha det sånn hele tiden. Han øns­ker å fyl­le ver­den med musikk, med gle­de, med kjær­lig­het, med alt godt som til­hø­rer hans rike. Og han har invi­tert oss med til å ska­pe musikk i ver­den sam­men med han.

Vi kan all­tids lage musikk uten Gud. Men­nes­ket er en fan­tas­tisk skap­ning, som er i stand til sto­re ting på egen­hånd. Men vår klimp­ring på dem­pe­de stren­ger er ingen­ting mot musik­ken vi kan være med og ska­pe sam­men med Gud — det var det­te som var menin­gen helt fra begyn­nel­sen.

Da må vi først til­la­te Gud å slå an tonen, for han tar ikke kon­trol­len over «stren­ge­ne våre» uten at vi først slip­per Han til.

Hvor­dan gjør vi det?

Det er ikke så vans­ke­lig: «Gud, jeg gir deg kon­trol­len. Slå an tonen. Over­rask meg. La meg få være med på sto­re ting sam­men med deg. La riket ditt kom­me. La vil­jen din skje på jor­den slik som i him­me­len.»

Og når fle­re gjør det sam­me kan vi star­te band sam­men, eller et sym­foni­or­kes­ter, og fyl­le ver­den med him­melsk musikk.