Pulp Fic­tion og biblio­teks­bo­ken

Jeg had­de kort vei til biblio­te­ket da jeg var mind­re, og kun­ne låne­num­me­ret mitt uten­at. Da alle Har­dy-bøke­ne var utlest fant jeg en ny bok­se­rie, Easy Rea­ders. «Les stor lite­ra­tur og lær språk sam­ti­dig» kun­ne vært slag­or­det, for gjen­nom seri­en fikk jeg lese enk­le, engels­ke ver­sjo­ner av bøker som Oli­ver Twist, Hun­den fra Bas­ker­vil­le og en novelle­sam­ling av Heming­way. Og det var i sam­me hyl­len som Easy Rea­ders jeg fant den helt spe­si­el­le boken, den­ne boken som jeg ikke hus­ker hva hand­let om men som like­vel har brent seg inn i min­net.

Det var en helt spe­si­ell bok, for den skul­le leses på sin helt egne måte. Boken til­lot nem­lig lese­ren å bestem­me hva som skul­le skje! Etter å ha lest de to førs­te side­ne stil­te boken meg på valg: Hva skjer nå, gjør hoved­per­sonen det­te eller det­te? «Alter­na­tiv C? Da må du bla fram til side 10!» Hver enes­te side i boken stil­te meg på valg. Kon­sep­tet var spen­nen­de, og resul­ta­tet ble en bok som kun­ne leses man­ge gan­ger, med helt for­skjel­li­ge hen­del­ses­for­løp og gans­ke uli­ke avslut­nin­ger. Og det var jeg som bestem­te hand­lings­gan­gen! En enkelt side eller epi­so­de kun­ne flet­tes inn i his­to­ri­en på fle­re ste­der, og etter­hvert nik­ket jeg gjen­kjen­nen­de til noen situa­sjo­ner og prøv­de så godt jeg kun­ne å hol­de hoved­per­sonen uten­for trøb­bel. Guy Ritchie og Quen­tin Taran­ti­no bru­ker en meto­de i fil­me­ne sine som jeg har stor sans for. Iste­den­for å vise pro­gre­sjo­nen i hele bred­den av fil­men, føl­ger den hel­ler en per­son en stund, og så hop­per man til­ba­ke i tid for å se hvor­dan and­re karak­te­rer opp­le­ver det. Man må se «Pulp Fic­tion» et par-tre gan­ger før man skjøn­ner sam­men­hen­gen, for­di den ikke er line­ær. Vin­cent Vega som spil­les av John Tra­vol­ta blir skutt og drept i en sce­ne, men er i leven­de live i nes­te, for­di man hop­per fram og til­ba­ke i tid etter hvil­ken per­son som føl­ges. I «Snatch» tar Ritchie i bruk en lig­nen­de effekt under en bil­jakt. His­to­ri­en der er like intri­kat sam­men­vevd som Sein­feld-epi­so­den der Kra­mer må kjø­pe rulle­stol. Ikke til seg selv, men til en dame. Det­te er his­to­ri­er jeg hus­ker godt, men hva boken jeg lån­te på biblio­te­ket het eller hand­let om er borte for meg. Kon­sep­tet boken bruk­te faci­ner­te meg på en slik måte at jeg hus­ker det mer enn ti år sene­re, men hand­lin­gen gjor­de det ikke. I dag ten­ker jeg på boken mer som en kurio­si­tet enn som en modell som and­re kan bru­ke til å for­tel­le his­to­ri­er. Uli­ke medi­er har sine styr­ker, og hyper­tekst fun­ge­rer nok best i de digi­ta­le medie­ne.

Next Article

Favorittnettsteder