Hvor­dan skri­ve en bed­re weblogg

Over­satt fra “How to Wri­te a Bet­ter Weblog” av Den­nis A. Maho­ney

Det har vært en del snakk om feno­me­net weblog­ging i det sis­te, etter artik­ler i PC Mag, Time, og The Mor­ning News. Etter å ha pub­li­sert min egen, kor­te lis­te over ting som regel­rett bur­de vært for­budt på weblog­ger, inn­så jeg at en lis­te over ting å opp­munt­re til er mye mer nyt­tig. For noen er weblog­ging helt nytt. And­re øns­ker å heve nivå­et litt. Alle øns­ker bed­re nett­ste­der, og dis­se for­sla­ge­ne kan være til hjelp.

Bror­par­ten av råde­ne foku­se­rer på skri­vin­gen, som i og for seg er hjer­tet til en weblogg. Alle råde­ne er egent­lig gans­ke selv­sag­te, men like­vel blir de ofte igno­rert. Det er et tap, både for skri­ben­te­ne og leser­ne. Råde­ne er ret­tet mot folk som øns­ker å opp­nå en bre­de­re appell med weblog­gen sin, men dere der hjem­me som skri­ver for fami­lie og ven­ner kom­mer også til å kun­ne dra nyt­te av de. Vi begyn­ner med et eksem­pel:

Pro­fe­sjo­nell mot Ama­tør

En pro­fe­sjo­nell skri­bent skri­ver:

New York er fan­tas­tisk om vår­en.

En ama­tørskri­bent skri­ver:

Jeg vet det er en kli­sjé nå for tiden, spe­si­elt etter 11. sep­tem­ber, men jeg bor i New York, som er mye rene­re og tryg­ge­re nå tak­ket være bor­ger­mes­ter Giuli­a­ni, som abso­lutt skul­le vært pre­si­dent etter å ha tak­let kri­sen så bra, selv om jeg vet at vi har hatt noen epi­so­der i det sis­te rundt bor­ger­mes­te­rens hånd­te­ring av poli­ti­et i for­bin­del­se med afro-ame­ri­ka­ne­re og hans pri­va­te krig mot kunst der eks­kre­men­ter blir smurt ut over reli­giø­se iko­ner som et virke­mid­del (hal­lo!? ytrings­fri­het, noen!?), men når alt kom­mer til alt er New York, kan­skje det bes­te eksem­pe­let på ‘smelte­di­ge­len’ osv. osv., en utro­lig bra by, spe­si­elt når det blir var­me­re og folk går mer uten­dørs, sånn som i mars eller april.

Ama­tø­ren leser prof­fens set­ning, og synes den er så kort at den ute­la­ter hele inn­hol­det. Den pro­fe­sjo­nel­le leser ama­tø­rens, gir opp etter «nå for tiden» og kon­klu­de­rer raskt med at ved­kom­men­de er for­dum­met av å ha spilt for man­ge data­spill, ama­tø­rer er håp­løse og den­ne nye bøl­gen vil være den sis­te.

Det er ikke sant. Ama­tø­rer skri­ver slik de all­tid har skre­vet. Selv­be­visst­he­ten, tvi­len på seg selv, over­kom­pen­sa­sjo­nen og man­ge­len på ele­gan­se har all­tid vært vare­mer­ket for nybe­gyn­ner­skri­ben­ten. Grun­nen til at dagens ama­tø­rer fram­står som så dypt­gå­en­de grun­ne kan sim­pelt­hen være at de har stør­re sjan­se til å få eks­po­nert seg selv.

Tid­li­ge­re had­de vi port­vak­ter som ikke slapp deg for­bi. Nå har vi inn­rin­ger­de­bat­ter på fjern­sy­net, doku­men­ta­rer og uav­hen­gi­ge fil­mer, MTV og Inter­nett til å kring­kas­te enhver dår­li­ge fra­se eller halv­gode idé som kan ten­kes. Vær tål­mo­di­ge, lese­re, for sla­get er ennå ikke tapt.

Skik­ke­lig god skri­ving kan ikke læres bort, men det går an å for­hind­re de mest gro­tes­ke tab­be­ne.

Reg­le­ne

Det fin­nes fak­tisk reg­ler, til og med på net­tet. Reg­ler er ikke begrens­nin­ger. Gram­ma­tikk, sta­ving, tegn­set­ting, ryt­me, fokus, syn­taks og struk­tur er ikke spe­si­elt roman­tis­ke begre­per, i alle fall ikke før du blir kjent med dem. Skri­ben­ter øns­ker å vek­ke følel­ser. De øns­ker å beve­ge lese­ren. Å vettu, det bare skjer ikke når du har knek­te avsnitt, mist­for­stått tegn­set­ting, og, dår­lig ryt­me, for ikke å snak­ke om krea­tif zta­ving. Skjøn­ner? Tyde­lig­het er nøk­ke­len her. Lær reg­le­ne først. Så kan du bry­te de.

De bes­te reg­le­ne kan ikke for­kla­res, men du kan lære de ved å lese ene­stå­en­de teks­ter. Du kan utvik­le et øre for det. Når du vet hva som fun­ker kan du begyn­ne å etter­lig­ne det. På den and­re siden er det også bra å stu­de­re skik­ke­lig slett skri­ving, grei­er som gjør deg flau på veg­ne av den ansvar­li­ge. Du vil inn­se at du er liv­redd for – og at du auto­ma­tisk unn­går – de sam­me tab­be­ne i din egen skri­ving. Heming­way sa at «den mest essen­si­el­le gaven for en god skri­bent er en inne­byg­get, støt­sik­ker skitt­de­tek­tor.» (De er bil­li­ge hvis du ikke har en alle­re­de.) Det­te er spe­si­elt vik­tig for nett­skri­ben­ter, som ofte pub­li­se­rer uten å ha hatt hjelp av en redak­tør.

Påstands­set­nin­ger er bra. Lese­re på net­tet kre­ver sub­stans.

Dris­ti­ge utsagn kan være far­li­ge, men du dør ikke. Fryk­ten for det ukjen­te kan ta knek­ken på deg – den vil i alle fall ta knek­ken på tra­fik­ken til siden din. Alle har en uklar mening eller to. Skri­ben­tens mål er å være tyde­lig. Vage følel­ser eller idé­er må ikke nød­ven­dig­vis omta­les i vage orde­lag. Tenk deg to nett­ste­der som beg­ge beskri­ver ube­skri­ve­li­ge sanse­inn­trykk. Hvil­ken vil­le du hus­ke:

A: «Hen­nes fysis­ke berø­ring fikk til­væ­rel­sen hans på et eller annet vis til å føles anner­le­des og ube­skri­ve­lig leven­de.»
B: «Hun kys­set ham med tun­gen sin inn­til løvet på trær­ne, sko­så­le­ne hans, til og med tan­ke­ne hans føl­tes som gla­de tun­ger.»

Første­per­sons syns­vin­kel er ikke den enes­te syns­vin­ke­len. Bruk «jeg» når det er nød­ven­dig, men unn­gå det når du kan. Det er ikke menin­gen å for­døm­me første­per­son, men å gjø­re opp­merk­som på at den ikke nød­ven­dig­vis kre­ver å være første­valg. Hvis første­per­son pas­ser per­fekt til stof­fet ditt, så må du selv­føl­ge­lig bru­ke den. Men kan­skje and­re- eller tredje­per­son er mer effekt­fullt. Vurdér mulig­he­te­ne nøye.

«Bare skriv om det du kan,» er det man­ge som sier, men hvis du tar det rådet på alvor øker sjan­sen dras­tisk for at du i all fram­tid bare kan de sam­me tin­ge­ne som du kan nå.

Til­by noe nytt

For du for­sø­ker vel å pro­du­se­re kva­li­tets­ma­te­ria­le, ikke bare få tiden til å gå? Det er helt greit om det er tid­trøy­te du bedri­ver, men ikke bli over­ras­ket over at pub­li­ku­met ditt er mini­malt og at ingen gid­der å len­ke til deg. Iste­den­for å pub­li­se­re løs­rev­ne for­styr­rel­ser (se på det­te, sjekk den­ne, her er noe bra, skik­ke­lig sti­lig), kan du hel­ler sam­le trå­de­ne, peke på sam­men­hen­ge­ne eller til­by en drøf­ten­de kom­men­tar.

Enda bed­re er det å ta imot Nick Horn­by-utford­rin­gen. I High Fide­li­ty blir for­tel­le­ren beskre­vet som en pro­fe­sjo­nell kri­ti­ker. En flink en. Det er musikk­an­mel­del­ser han kan. Så star­ter han et uav­hen­gig plate­sel­skap og pro­du­se­rer et album for en gjeng med talent­ful­le, butikk­nas­ken­de rulle­brett­ki­ser for å, som kjæ­res­ten hans kal­ler det, «gi ver­den noe nytt.»

Net­tet er en gedi­gen media­miks. Det fin­nes nett­ste­der om bøker, nett­ste­der om musikk og nett­ste­der om nett­ste­der. Drøsse­vis med blog­ger har som hoved­sak å kon­su­me­re og kri­ti­se­re and­res arbeid, og all den­ne resir­ku­le­rin­gen og redis­tri­bu­e­rin­gen hører hjem­me her – det skal vi se mer på siden. Men hvor­for ikke lage noe nytt? Ikke bare gi ver­den ret­nings­be­skri­vel­sen til et par artik­ler hver dag, skriv en selv. Iste­den­for å sik­le over og dis­ku­te­re de sis­te desig­ne­ne, design noe selv. Du har en helt avsin­dig mulig­het til øye­blik­ke­lig, glo­bal pub­li­se­ring. Pub­li­ser! Ver­den er din østers!

La leser­ne dine more seg

Hvis du har lyst til å dele en anek­do­te eller en his­to­rie fra ditt eget liv, må du fore­stil­le deg at leser­ne ikke var der. For de var ikke det. «Du måt­te nes­ten vært der» har ald­ri gjort en vits mor­som.

Leser­ne sul­ter etter anek­do­te­ne og his­to­rie­ne dine. De gjør fak­tisk det. Så gi de full pak­ke. Iste­den­for «det var en utro­lig bra fest» eller «i dag er jeg depri­mert» gir du en beskri­vel­se av hvor­for. Detal­jert. Fes­ter og depre­sjo­ner er helt fine tema­er å skri­ve om. The Great Gats­by, for eksem­pel, har nok av beg­ge.

Hva som helst er et bra tema så len­ge du tar deg tid til å la detal­je­ne vir­ke­lig ta form, bin­de de sam­men og fak­tisk for­tel­le en his­to­rie, ikke bare til­by en enkel fak­ta­lis­te. Har leser­ne vir­ke­lig lyst til å vite hvor elen­dig du føler deg? Ja. Men de har også lyst på detal­je­ne, den eksak­te duf­t­en av rom­met ditt, årsa­ken til at du ikke har dusjet på en uke eller hvor grun­dig noen knus­te hjer­tet ditt. En kort, spy­dig kom­men­tar er ikke nok.

På sam­me tid har du ikke lyst til å over­for­kla­re. Under­dri­vel­ser kan være inten­se, mor­som­me eller hjerte­skjæ­ren­de. Eller alle tre.

Ha humo­ris­tisk sans. Alt er mor­somt. Det er mor­somt å være homo. Det er mor­somt å være hete­ro. Det er mor­somt å være norsk. Det er til­latt å le av ting. Å kun­ne spø­ke med alvor­li­ge situa­sjo­ner eller følel­ser tren­ger ikke å være respekt­løst eller såren­de. Og det tren­ger ikke å være lys­tig bare for­di det er mor­somt. Eksem­pel: «Da kid­na­ppe­ren ring­te den blin­de kvin­nen sa han at hun ald­ri vil­le se søn­nen sin igjen.» Mye av den bes­te humo­ren er tung.

Det er mor­somt å være skri­bent. Ikke ta deg selv så seriøst.

Vær tykk­hud­et. Hvis nett­ste­det ditt blir utsatt for angrep fra en ond nett­dje­vel skal du bare slap­pe av. Du har offent­lig­gjort deg selv, og må aksep­te­re både rasjo­nell og irra­sjo­nell kri­tikk. Ikke bry deg, folk pluk­ker på Shake­spea­re hele tiden. Hvis du har ekte talent vil det være nok av folk som gir kom­ple­men­ter for bestre­bel­se­ne dine. Om noen har et opp­rik­tig pro­blem med noe du har pro­du­sert, så er det verdt å ta på alvor. Hvis noen har små­plukk eller rett og slett blir ond­skaps­ful­le skal du bare la det fare. Kon­sen­trer deg hel­ler om å pro­du­se­re siden din. Der­som for­fat­te­re skul­le brukt tiden sin på å besva­re neg­a­ti­ve anmel­del­ser vil­le vi gått tom for roma­ner.

Borten­for Wired

En popu­lær ankla­ge mot blog­ge­ne er at alle len­ker til de sam­me nett­ste­de­ne, om og om igjen. Noen gan­ger er det sant, and­re gan­ger ikke. Men hvis du tar deg selv i å len­ke til en Wired-artik­kel som ti and­re alle­re­de har nevnt, kan du kan­skje fin­ne noe annet å skri­ve om.

En vik­tig grunn til at blog­ging ble popu­lært var for­di man kun­ne dele gode funn med hver­and­re. De sto­re, penge­ster­ke nett­ste­de­ne bryd­de seg ikke om å rap­por­te­re om mind­re vik­ti­ge saker og net­tets skjul­te talen­ter, så det var opp til blog­ger­ne. For enkel­te blog­ge­re er det fort­satt sånn. Wired tren­ger ikke hjelp fra deg så mye som de uopp­da­ge­de nett­ste­de­ne som kan til­by like godt (eller bed­re) stoff.

Å lyk­kes med blog­ging

Å pro­du­se­re en suk­sess­rik blogg, sam­me hvor­dan du defi­ne­rer det, er hardt arbeid. Iste­den­for beta­ling, berøm­mel­se og boble­bad ful­le av nak­ne lese­re sit­ter du sann­syn­lig­vis med følel­sen av å rope ut i ver­dens­rom­met. Og det er stor sjan­se for at du gjør det også. I 1994 kun­ne du få hek­tet tusen­vis av lese­re hvis du skrev om drit­ten under kjøle­ska­pet ditt. Nå er du hel­dig om du har hund­re fas­te lese­re, selv om du leve­rer strå­len­de arbeid.

Sam­me hvor stort pub­li­kum du har bør du skri­ve som om leser­kret­sen din består av beta­len­de abon­nen­ter der abon­ne­men­tet til enhver tid er i ferd med å løpe ut. Det er ingen vits i å lok­ke for­sik­tig. For­viss dem om at det enes­te for­nuf­ti­ge er å for­nye abon­ne­men­tet.

Som det står i begyn­nel­sen av artik­ke­len; det sto­re pub­li­kum­met er ikke målet for alle, og de fles­te av dis­se for­sla­ge­ne er myn­tet på folk som job­ber for å utvi­de leser­kret­sen sin. Men når det gjel­der å fak­tisk opp­nå den utvi­del­sen er vi til­ba­ke til det vans­ke­li­ge sal­get.

Den tiden er for­bi da man bare treng­te et nett­sted for å være syn­lig. Man­nen i gata er ikke engang på utkikk etter weblog­ger. Og når noen er det, er utval­get så omfat­ten­de at det bare er flaks om de fin­ner akku­rat din side.

Len­ker og ryk­tet om nett­ste­det ditt kan gjø­re mye, men ikke for­vent en stor til­hen­ger­ska­re like fra den spe­de begyn­nel­se. Kan­skje du ald­ri får noen til­hen­ger­ska­re. Det bes­te er at du gjør det­te for å til­freds­stil­le deg selv, for det kan vise seg å bli det enes­te du får som lønn for stre­vet. Men hvis mål­set­nin­gen din er å til­freds­stil­le leser­ne, er det å til­freds­stil­le seg selv en god start.

Etter­ord

Se også Ti tips til å skri­ve for det leven­de net­tet!

«Hvor­dan skri­ve en bed­re weblogg» er skre­vet av Den­nis A. Maho­ney og over­satt av Tho­mas Ham­mer.

Trans­lated with the perm­is­sion of A List Apart Magazi­ne and the aut­hor.