Ti tips til å skri­ve for det Leven­de Net­tet

Over­satt fra «10 Tips on Wri­ting the Living Web» av Mark Bern­stein

Noen deler av net­tet er fer­di­ge og ufor­an­der­li­ge, like poler­te og bestan­di­ge som bøker eller pla­ka­ter. Men man­ge deler av net­tet end­res hele tiden:

  • nyhets­si­der føl­ger utvik­lin­gen hvert enes­te minutt, fra den sis­te timens sto­re over­skrif­ter og sports­re­sul­ta­ter på den ene siden, til rap­por­ter fra spe­si­el­le områ­der, mar­ke­der og tek­nis­ke emner på den and­re
  • weblog­ger, jour­na­ler og and­re per­son­li­ge nett­si­der for­mid­ler opp­havs­man­nens inter­es­ser og menin­ger
  • firmab­log­ger, wiki­er, kunn­skaps­data­ba­ser, nett­sam­funn og arbeids­gruppe­jour­na­ler som deler nyhe­ter og kunn­skap mel­lom kol­le­ger og and­re involver­te

Enkel­te av dis­se nett­ste­de­ne end­res hver uke, man­ge end­res hver dag, and­re end­res hvert enes­te minutt. Fel­les er at de til­hø­rer den delen av net­tet som all­tid er i end­ring. Dan Chan hos Day­pop kal­ler dis­se nett­ste­de­ne for det Leven­de Net­tet.

Hver enes­te revi­sjon kre­ver ny tekst, nye ord som blir essen­sen av nett­si­den. Leven­de Nett­ste­der er ikke bed­re enn dagens opp­da­te­ring. Hvis orde­ne er idio­tis­ke er det ingen som vil lese dem, og de besø­ken­de kom­mer hel­ler ikke til­ba­ke til nett­ste­det ditt. Der­som det som står der ikke er rik­tig blir folk lurt, ført bak lyset, skuf­fet og sin­na. Hvis orde­ne rett og slett ikke er der vil folk ris­te på hodet. Kan­skje noen til og med vil sør­ge over din tid­li­ge bort­gang.

Å skri­ve for det Leven­de Net­tet er en enorm utford­ring. Her er ti tips som kan være til hjelp.

h2. 1. Ha en grunn for å skri­ve

Ha en grunn for å skri­ve, og vit hvor­for du skri­ver! Skriv med inn­le­vel­se og enga­sje­ment, om det nå hand­ler om job­ben, fri­tids­sys­ler eller dine inners­te følel­ser.

For en kunst­ner kan den mins­te lil­le tone eller en ørli­ten hånd­be­ve­gel­se være av enorm betyd­ning. Vis oss dis­se detal­je­ne og lær oss hvor­for de betyr noe. Folk er fasci­ner­te over detal­jer og blir berg­tat­te av ekte liden­skap. Hvis du for­kla­rer oss hvor­for noe betyr noe for deg, vil ingen detalj være for liten, ingen tek­nis­ke spørs­mål vil være for vans­ke­li­ge.

Dår­li­ge per­son­li­ge sider kje­der oss med å for­tel­le om tri­vi­el­le hen­del­ser og hver­dags­li­ge møter som vi ikke har noen grunn til å bry oss om. Ikke for­tell oss hva som skjed­de, for­tell hvor­for det betyr noe. Ikke bare ser­vér oss menin­ge­ne dine, for­klar oss hvor­for spørs­må­let er vik­tig.

Hvis du egent­lig ikke bryr deg, så ikke skriv om det. Der­som du er stu­dent og alle rundt deg snak­ker om inn­le­ve­rin­ger og eksa­me­ner mens du ikke bryr deg, så ikke skriv om det. Hvis job­ben din kje­der deg grense­løst kom­mer den til å kje­de oss også. (Men hvis du med stor uthol­den­het inn­sten­dig for­ak­ter job­ben din er det en helt annen sak!). Skriv for deg selv, for når alt kom­mer til alt er du din egen vik­tigs­te leser.

Der­som nett­si­den din til­hø­rer et pro­dukt, et pro­sjekt eller en virk­som­het må du like­vel fin­ne en måte å uttryk­ke liden­ska­pen eller enga­sje­men­tet som er knyt­tet til den. Hvis du ikke for­står hvor­for pro­duk­tet ditt er over­be­vi­sen­de og bra, eller om du ikke begri­per hva som er for­lok­ken­de med din virk­som­het, må du enten fin­ne ut av det­te eller fin­ne en ny skri­bent.

Skriv ærlig. Ikke legg skjul på noe eller hold unna infor­ma­sjon. Når du skri­ver om ting som vir­ke­lig betyr noe kan du lett bli fris­tet til å gri­pe til slit­te for­mu­le­rin­ger, det lett gjen­kjen­ne­li­ge, det sen­ti­men­ta­le eller det ele­gan­te. Prøv å fin­ne styr­ke til å være ærlig. Unn­gå å begyn­ne rei­sen med glød og iver for så å ende den med noen and­res trøt­te for­mu­le­rin­ger. Det­te kan være hardt arbeid, det kan være pin­lig, men det vil være sant – og det vil være deg, ikke en slitt flos­kel eller et tomt design. Der­som du er for­nøyd med den slit­te flos­ke­len har du ikke en grunn for å skri­ve.

Ald­ri, under noen omsten­dig­he­ter, pub­li­sér et utsagn som du vet er galt.

Selv om du skri­ver med glød og inn­le­vel­se om ting som har stor betyd­ning, må du all­tid hus­ke på at det er en stor ver­den der ute, og at den er full av både folk og his­to­ri­er. Ikke for­vent at ver­den skal stop­pe opp og lyt­te. Ald­ri sitt med for­vent­nin­ger om at en bestemt per­son (eller ver­re, en bestemt grup­pe men­nes­ker) skal lese det du skri­ver, for de kan ha helt and­re ting å bedri­ve tiden med. På sam­me tid må du tør­re å reg­ne med uven­te­de besøk: De sist ten­ke­li­ge sit­ter plut­se­lig og leser det du har skre­vet. Moren din, som ellers ald­ri bru­ker data­ma­ski­ner, er en dag inn­om biblio­te­ket en tur og kom­mer over din mest inti­me weblogg. For å være ærlig mot ver­den, kan det være du også må være ærlig mot din mor. Hvis du ikke er klar for å være ærlig over­for moren din er du kan­skje ikke klar for å skri­ve ansikt til ansikt med ver­den.

h2. 2. Skriv ofte

Hvis du skri­ver for det Leven­de Net­tet må du skri­ve jevnt. Du tren­ger ikke å skri­ve kon­stant, og du tren­ger hel­ler ikke å skri­ve langt, men du må skri­ve ofte. Mens jeg fort­satt gikk på sko­len hør­te jeg en gang den kjen­te psy­ko­lo­gen Burr­hus Frie­de­rich Skin­ner utta­le at fem­ten minut­ter hver dag blir omtrent en bok i året, og han men­te at det er omtrent så mye skri­ving som noen bør inn­la­te seg med. Du tren­ger ikke å skri­ve mye, men du må skri­ve, og du må skri­ve ofte.

Hvis du lar være å skri­ve på en stund skuf­fer du leser­ne dine. Hvis det skjer en gang i mel­lom er det ikke så far­lig, det er sna­re­re frekt enn bedra­ge­risk, og leser­ne vil unn­skyl­de avbrud­det.

Men hvis du sta­dig vekk er ure­gel­mes­sig og unn­la­ter å skri­ve på en stund vil leser­ne dine ten­ke med seg selv at du ikke er til å sto­le på. Og hvis du ikke er til­ste­de i det hele tatt vil leser­ne raskt kon­klu­de­re med at du har blitt borte. Det er bed­re å hol­de fast ved å skri­ve en gang i uken, eller annen hver uke for den del, enn å plut­se­lig for­svin­ne på mys­tisk vis.

Hvis du en peri­ode er for­hind­ret fra å skri­ve og begrun­nel­sen er inter­es­sant nok, så skriv om det. Bryl­lups­rei­se, nyre­trans­plan­ta­sjon, at søs­te­ren din blir inn­satt som stats­mi­nis­ter – alle dis­se hen­del­se­ne kan for­ut­se­es og arbei­des inn i stoff­meng­den din, slik at avbrud­det vir­ker natur­lig når det kom­mer. Hvis du kan unn­gå det så la være å kom­me med kryp­tis­ke mel­din­ger av typen “jeg er for­hind­ret fra å skri­ve en tid fram­over,” det gir ikke oss and­re noe som vi kan bru­ke eller lære av.

Ikke for­vent at du kom­mer til å fin­ne noe å si hver enes­te mor­gen. Før eller siden kom­mer dagen da du tren­ger inspi­ra­sjon, men du fin­ner den ikke noe sted. Da er det lurt å ha noen emner, nyhe­ter eller hele artik­ler i bak­hånd. Ha med deg en notis­bok eller en hånd­holdt PC og skriv ned små stikk­ord. Du kan rett og slett ikke ha for man­ge sli­ke noti­ser lig­gen­de og ven­te, men det er lett å bli sit­ten­de der med alt for få.

Siden du skri­ver ofte må du ha gode verk­tøy for hån­den. Velg noen som pas­ser i hån­den eller til stem­men din, og lær å bru­ke de effek­tivt.

h2. 3. Skriv tett

Ute­lat unød­ven­di­ge ord.

Velg et visu­elt design som pas­ser til det du har å si, til den stem­men du har som skri­bent. Hvis det ikke er desig­net som er for­må­let med nett­si­den din er det bra å vel­ge far­ger og visu­el­le ele­men­ter som ikke domi­ne­rer siden, men hel­ler støt­ter opp under inn­hol­det ditt. Mot­stå fris­tel­sen å leg­ge til nye funk­sjo­ner, for det er oftest bed­re å bare bru­ke få tek­nis­ke og design­mes­si­ge ele­men­ter som støt­ter for­må­let ditt. Vær hel­ler ikke for snar med å byt­te ut et bra design. Du blir nem­lig så mye for­te­re lei desig­net selv enn det leser­ne dine gjør.

Les det du skri­ver. Redi­ger det. Ikke bry deg om å være kor­rekt, men ta deg små øye­blikk der du ten­ker over hånd­ver­ket. Kan du vel­ge et bed­re ord, et som er kla­re­re, rike­re eller mer pre­sist? Kan du kla­re deg uten et spe­si­elt ord?

Ute­lat unød­ven­di­ge ord.

h2. 4. Få gode ven­ner

Les vidt og bredt, på net­tet og and­re ste­der, og når du så skri­ver så vær nøye med å aner­kjen­ne and­re som har gjort et godt arbeid eller som har gode idé­er. Vis dem på sitt bes­te, og vær ydmyk og respekt­full når du påpe­ker ulik­he­ter og uenig­he­ter. Vær gene­røs når du stø­ter på gode idé­er hos de som er mind­re kjen­te eller har mind­re inn­fly­tel­se enn du.

På det Leven­de Net­tet skaf­fer man seg lese­re ved å utveks­le len­ker og idé­er. (Når man bare utveks­ler lin­ker til hver­and­res nett­ste­der uten å pre­sen­te­re idé­er kal­les det blogg­rul­ling.) Å bønn­fal­le popu­læ­re nett­ste­der eller for­fat­te­re å nev­ne deg er både plag­somt og upro­duk­tivt.

Iste­den­for kan du hel­ler fin­ne en måte å bli en god venn. Alle skri­ben­ter vokser på idé­er. Vær gav­mild og del æren med and­re. Vær gene­røs med lin­ker. Vær gene­røs med tiden og inn­sats­vil­jen din også. De mest popu­læ­re skri­ben­te­ne på net­tet har kan­skje ikke det helt sto­re beho­vet for mer tra­fikk til nett­si­de­ne sine fra besø­ken­de som føl­ger en link fra deg, men alle kan tren­ge en hjel­pen­de hånd av og til.

Man­ge sto­re skri­ben­ter på net­tet rei­ser mye, til kon­fe­ran­ser, møter og mes­ser, og  før eller siden duk­ker de opp i din ende av ver­den. Til­by fast føde. Invi­ter til fes­ter. Til­by å intro­du­se­re dem for inter­es­san­te men­nes­ker. Kan­skje er de for trav­le, kan­skje er de for sje­ner­te. Men det kan være ensomt å være ute og rei­se, og det er all­tid inter­es­sant å møte ten­ken­de men­nes­ker.

Små gaver er kose­lig. Del bøker du els­ker eller som du har skre­vet selv. Hvis du er foto­graf eller det bor en liten kunst­ner i deg, så kan små opp­trykk eller en skis­se være en unik og minne­ver­dig gave. (Husk å leg­ge ved en til­la­tel­se til å repro­du­se­re gaven på net­tet!) Kjemp deres sak. Gi pen­ger til det vel­de­di­ge for­må­let deres.

Ven­ner er livs­nød­ven­di­ge for for­ret­nings­nett­ste­der også, men noen gan­ger kan venn­ska­pet vise seg å gå opp i røyk når man prø­ver å blan­de inn for­ret­nin­ge­ne. Kun­de­ne dine, poten­si­el­le kun­der og leve­ran­dø­rer er åpen­ba­re ven­ner, men både leser­ne dine og de for­står at venn­ska­pet ikke er helt uten bak­tan­ker. At kon­kur­ren­te­ne dine er ven­ner er mye mer usann­syn­lig, og der­for også mer over­be­vi­sen­de.

h2. 5. Finn gode fien­der

Lese­re els­ker kon­tro­ver­ser og lærer av debat­ter. Uenig­he­ter er spen­nen­de. Alle els­ker en god slåss­kamp, og ved å være vit­ne til kam­pen mel­lom kon­kur­re­ren­de idé­er for­står vi bed­re hva de uli­ke idé­ene inne­bæ­rer.

Dra­ma­tis­ke kon­flik­ter er et spe­si­elt kraf­tig virke­mid­del for å bely­se abs­trak­te og tek­nis­ke spørs­mål, enten det hand­ler om pro­gram­ut­vik­ling eller for­ret­nings­plan­leg­ging. Til tider kan det å bestem­me seg for en bestemt pro­to­koll for kom­mu­ni­ka­sjon eller det å vel­ge ut hvil­ke goder de ansat­te skal få nyte godt av opp­fat­tes som en gans­ke så abs­trakt opp­ga­ve, og den vir­ker ikke så vel­dig tett knyt­tet til de små, men­nes­ke­li­ge kri­se­ne som vi møter til dag­lig. Men der­som hvert enkelt alter­na­tiv har en enga­sjert tals­mann er det let­te­re å se kil­den til kon­flik­ten og bli min­net om kon­se­kven­se­ne ved val­get vi er nødt til å ta.

Hvis du tren­ger å gjø­re en abs­trakt eller vans­ke­lig sak mer vir­ke­lig­hets­nær, kan du fin­ne en per­son som mener det mot­sat­te og prø­ve å gi svar til den­ne per­sonen. Men velg mot­stan­de­ren din med omhu. Der­som du vel­ger en som har mye mind­re makt enn du selv, kan leser­ne kom­me til å opp­fat­te deg som en bøl­le. Hvis mot­stan­de­ren er en kon­kur­rent, kan du vir­ke skrup­pel­løs. Den bes­te fien­den er fak­tisk ofte en venn, en skri­bent som du ofte site­rer og som site­rer deg, men som du er uenig med på enkel­te punk­ter.

En hånd­full per­soner ser ut til å leve og ånde for kon­tro­ver­ser, og prø­ver å ska­pe nye kon­flik­ter eller å hel­le ben­sin på gam­le gnis­ter. Dis­se såkal­te trol­le­ne hol­der seg for det mes­te i dis­ku­sjons­grup­per og fora, men fin­ner av og til vei­en til det Leven­de Net­tet. Ald­ri sett dem i gang, for du kan ikke vin­ne. Hvis du igno­re­rer dem vil de van­lig­vis gi seg. (Der­som de for­år­sa­ker fare eller ska­de som du ikke kan la være å gjø­re noe med, kan du få hjelp av poli­ti eller retts­ve­sen.)

Når du kjø­rer i gang en debatt må du all­tid ha en plan for hvor­dan den skal avslut­tes. Dår­lig plan­lag­te debat­ter kan trek­ke ut og gå over i lan­ge beskri­vel­ser av kje­de­li­ge detal­jer eller irre­le­van­te asso­sia­sjo­ner. Eller ver­re, de for­skjel­li­ge tals­men­ne­nes per­son­lig­he­ter kan bli mer enga­sje­ren­de å debat­te­re enn selve saken, og brått er hele hen­sik­ten med dis­ku­sjo­nen borte. Helt fra begyn­nel­sen må du ha i bak­ho­det en tan­ke om hvor len­ge du øns­ker å hol­de debat­ten i live og hvor­dan den skal avslut­tes. Plan­legg en kon­klu­sjon før du fyrer den førs­te sal­ven. For å gi følel­sen av en skik­ke­lig avslut­ning kan du arran­ge­re et møte, en panel­de­batt eller en spørre­un­der­sø­kel­se på net­tet. Skriv en kort rap­port til leser­ne eller ledel­sen der du opp­sum­me­rer debat­ten. Så arki­ve­rer du beg­ge sider av utveks­lin­gen, kan­skje med noen kom­men­ta­rer fra en nøy­tral auto­ri­tet, slik at fram­ti­di­ge lese­re kan more seg og dra nyt­te av kon­flik­ten.

Når det hele er over kan du prø­ve å bli gode ven­ner med de gode fien­de­ne dine.

h2. 6. La his­to­ri­en utvik­le seg over tid

Det Leven­de Net­tet utvik­ler seg over tid og åpner seg mer og mer, nes­ten som en blomst. Hver dag ser vi en ny, liten åpen­ba­ring, og måten net­tet vokser på opp­le­ves nes­ten som en his­to­rie. Dis­ku­sjo­ner og riva­li­se­ring, idé­er og liden­skap, alt det­te vokser og end­rer seg over tid, og dis­se end­rin­ge­ne blir som små vende­punkt for nett­si­den din.

For­stå kuns­ten å for­tel­le en his­to­rie, og bruk for­tel­ler­tek­nik­ken til å for­me nett­ste­det ditt etter hvert som dage­ne går for­bi. Gi små hint om fram­ti­di­ge hen­del­ser: Ferien din, kom­mune­val­get, de man­ge, ende­lø­se time­ne som blir brukt på job­ben før det nye pro­duk­tet er klart. Over­rask, et uven­tet humor­glimt eller en brå ret­nings­end­ring er både gle­de­lig og opp­fris­ken­de. Link til ditt eget arbeid for å ska­pe dyb­de, for dagens opp­da­te­ring vil en dag være his­to­ri­en om hvor­dan du ble til.

Men­nes­ker er ufat­te­lig fasci­ne­ren­de. Skriv om dem med omtan­ke, inn­le­vel­se og pre­si­sjon. Opp­dik­te­de per­soner har len­ge vært nød­ven­dig for spal­tis­ter i aviser, men er mye sjeld­ne­re brukt på det Leven­de Net­tet. Å ska­pe en fasci­ne­ren­de opp­dik­tet venn kan hjel­pe deg å balan­se­re din egen figur på nett­ste­det ditt.

Når nett­ste­dets stjer­ne er et pro­dukt eller en orga­ni­sa­sjon må du prø­ve å unn­gå fris­tel­sen til bare å for­tel­le om tri­um­fe­ne. Da redu­se­rer du for­tel­lin­gen. Selv om du van­lig­vis ikke kring­kas­ter dår­li­ge nyhe­ter, vet leser­ne at enhver virk­som­het møter utford­rin­ger og mot­gang, og det er en vur­de­rings­sak om det er greit å dele et lite glimt av orga­ni­sa­sjo­nens vans­ke­lig­he­ter. Når leser­ne har sett utford­rin­ge­ne vil suk­ses­sen opp­le­ves som mye mer leven­de.

Kom­bi­nér fle­re emner, vev dem sam­men, og finn måter å variere ryt­men og tonen din. Hvis du sta­dig er anspent eller hvis du all­tid er sint og rasen­de, vil du til sist slå ut deg selv. Før eller siden vil skri­vin­gen kre­ve mer enn du har å gi, og da fal­ler hele kon­struk­sjo­nen sam­men og ender som en enes­te stor far­se. Når et spe­si­elt emne, sam­me hvor vik­tig det kan være, over­skyg­ger alt det and­re på nett­ste­det ditt er det på tide å stop­pe. Skift tema, gjør noe nytt en liten stund. Når du så ven­der til­ba­ke vil både du og lese­ren være fris­ke­re og bed­re for­be­redt.

h2. 7. Reis deg og tal tyde­lig

Hvis du er sik­ker i din sak, og du vir­ke­lig har gjort hjem­me­lek­sen, er du menings­be­ret­ti­get. Si din mening, og si den tyde­lig. Ikke brenn inne med den, bruk ikke tiden på å syte og kla­ge, ikke lur deg unna.

Om du ikke er sik­ker på om du har rett, så spør deg selv hvor­for du skri­ver. Der­som du øns­ker infor­ma­sjon fra leser­ne, så spør dem direk­te. Ikke kjed dem (og sam­ti­dig gi et dår­lig inn­trykk av deg selv) med et nølen­de, halv­veis gjen­nom­tenkt syns­punkt. Kan­skje skri­ver du for å utfors­ke hva du egent­lig mener, kan­skje du vil utfors­ke et annet syns­punkt enn ditt eget. Bare fort­sett! Men da er det mye bed­re å arki­ve­re resul­ta­tet i skuf­fen enn på nett­ste­det ditt.

Hvis du tror du har rett, så sier du det. For­klar hvor­for. Det betyr ikke noe om du er ung, ukjent, mang­ler for­mell kom­pe­tan­se eller at kjen­te skik­kel­ser er ueni­ge med deg. Ikke legg bånd på deg eller begynn med ufor­ståe­lig tåke­prat. Når sann­he­ten er vik­tig så vis oss sva­ret og ta så selv et steg til siden.

Ikke spre løg­ner om kon­kur­ren­te­ne dine, og ikke fryd deg når det går dår­lig med dem.

Hvis du kan unn­gå det, ikke strø for mye salt i såre­ne på de som er så uhel­di­ge å ta feil. Det er men­nes­ke­lig å fei­le, og i mor­gen er det kan­skje din tur. Høf­lig­het hand­ler ikke om å være pom­pøs, høf­lig­het kan også være selve limet, det som lar oss kjem­pe inn­bitt for våre egne idé­er på sam­me tid som vi kan pra­te med hver­and­re, spi­se sam­men og ta noen drin­ker.

h2. 8. Vær sexy

Du er et sek­su­elt vesen, og det er alle leser­ne dine også (bort­sett fra Goog­le-robo­ten). Sex er spen­nen­de. Sex er livet, og livet er spen­nen­de. Jo mer av deg selv du leg­ger ned i skri­vin­gen din, jo mer men­nes­ke­lig og enga­sje­ren­de vil arbei­det ditt være.

Hvis du skri­ver en per­son­lig jour­nal – og du er ærlig – vil du kom­me til å måt­te ta opp ting som du synes er pin­lig å beskri­ve, følel­ser som du ikke har lyst å dele, hen­del­ser som du ikke har lyst til å nev­ne for frem­me­de men­nes­ker (eller for noen som helst, for den saks skyld). Bestem deg nå hva du vil gjø­re før det skjer.

Det å kle seg naken, enten det nå skal tol­kes bok­stav­lig, bil­led­lig eller følel­ses­mes­sig, har all­tid vært et kraft­fullt virke­mid­del for per­son­li­ge nett­ste­der og weblog­ger. Bil­der betyr ingen­ting i det lan­ge løp, men det gjør for­hol­det til leser­ne dine, den grad­vise øknin­gen i inti­mi­tet og kjenn­skap dere imel­lom.

h2. 9. Bruk arki­ve­ne dine

Når du pub­li­se­rer noe på det Leven­de Net­tet og invi­te­rer and­re til å lin­ke til idé­ene dine, lover du sam­ti­dig å la orde­ne dine være til­gjen­ge­li­ge på sitt bestem­te sted på net­tet til evig tid. Sørg for at du all­tid har et perm­a­nent sted, en perm­a­nent link (ofte kalt en perm­a­link) hvor hver enes­te sak kan fin­nes igjen. Gjør også ditt bes­te for å for­sik­re deg om at det­te ste­det ikke end­res, for da bry­ter du lin­ke­ne på and­res nett­ste­der og for­styr­rer sam­fun­net av idé­er.

Løf­tet om la orde­ne dine være til­gjen­ge­li­ge til enhver tid tren­ger ikke å bety at du må beva­re de sam­me orde­ne ufor­and­ret. Etter en tid fin­ner du kan­skje feil som du har lyst til å fik­se. Ver­den er i kon­stant end­ring, og saker som tid­li­ge­re vir­ket krys­tall­kla­re tren­ger kan­skje en for­kla­ring en tid sene­re.

Et slikt perm­a­nent lag­rings­sted er ofte et kro­no­lo­gisk arkiv, en lang rek­ke inn­legg for hver uke eller måned. Dis­se arki­ve­ne er svært nyt­ti­ge og let­te å lage, og man­ge popu­læ­re verk­tøy lager sli­ke kro­no­lo­gis­ke arkiv helt auto­ma­tisk. Men kro­no­lo­gis­ke arkiv er har også sine begrens­nin­ger: Det kan hen­de at du selv er inter­es­sert i å lese hva du skrev i mai 1999, men hvor­for skal noen and­re bry seg? Over­sik­ter eller opp­sum­me­rin­ger sor­tert etter for­skjel­li­ge emner er mye mer nyt­tig, både for nye og fas­te lese­re. Det kre­ver kan­skje en liten eks­tra­inn­sats hver dag, men utbyt­tet vokser etter hvert som arki­vet utvi­des.

Verk­tøy som Six Degre­es og Tin­der­box fra East­gate kan hjel­pe deg med å hol­de styr på kate­go­ri­ene, å fin­ne ut hvor ting pas­ser inn og å fin­ne nye ting å lin­ke til. Emne­ar­ki­ver er også Goog­les beste­venn. De gam­le side­ne dine blir nem­lig ofte lest av besø­ken­de som kom­mer via søke­mo­to­rer på net­tet, så det er en god prak­sis å intro­du­se­re seg selv på hver enes­te side. Dess­uten bør hver side, uan­sett hvil­ke obsku­re ting du fin­ner der, ha lin­ker til ste­der der folk får vite:

  • Hvem du er, hva du vil og hvor­for du skri­ver
  • Epost­adres­sen din
  • Hvor de fin­ner det sis­te du har skre­vet

Lag lin­ker til det du alle­re­de har skre­vet, spe­si­elt det gode som du skrev for len­ge siden. Ikke vær flau over å lin­ke til ditt eget mate­ria­le. Se på det som ser­vice, ikke skam­løst selv­skryt.

h2. 10. Slapp av

Ikke tenk for mye på å være kor­rekt, det er vik­ti­ge­re at du fin­ner din egen stem­me og bru­ker den. De fles­te lese­re vil se mel­lom fing­re­ne med, og de aller fles­te vil til­gi, tegn­set­tings- og stave­feil. La syn­onymord­lis­ten stå i bok­hyl­len. Skriv tyde­lig og med klar­het, og skriv fort, for hvis du skal skri­ve ofte kan du ver­ken nøle eller kas­te bort tiden på usak­lig­he­ter.

Ikke tenk for mye på stør­rel­sen til pub­li­ku­met ditt. Hvis du skri­ver mor­somt og leven­de om ting som betyr noe, vil pub­li­ku­met fin­ne deg. Men du må gjer­ne for­tel­le and­re om skri­vin­gen din gjen­nom kor­te per­son­li­ge epos­ter, post­kort, visitt­kort og søke­mo­to­rer. Nyt det pub­li­ku­met du har, og ikke prøv å fin­ne ut hvor­for enkel­te ikke leser det du skri­ver.

Ikke ta deg selv for høy­ti­de­lig.

La arbei­det med det Leven­de Net­tet være basert på enga­sje­ment og leke­lyst, livet på job­ben og livet hjem­me. Etab­ler en fast ryt­me, slik at skri­vin­gen fal­ler natur­lig for deg, slik at leser­ne opp­le­ver det som en natur­lig del av dagen eller uken. Hvis ryt­men begyn­ner å bli et ork, hvis du befin­ner deg i en situa­sjon der du helst ikke vil ten­ke på nes­te opp­da­te­ring eller hvis du ikke tak­ler leser­nes krav, hvis du ikke len­ger ser fram til din dag­li­ge mor­gen­ru­ti­ne på net­tet eller din dag­li­ge kvelds­ru­ti­ne med skrib­ling, da er det på tide å fin­ne en ny ryt­me eller prø­ve noe annet. Bytt tids­plan, bytt stem­me eller tone. Bytt emne. Men prøv å mot­stå fris­tel­sen til å drop­pe hele pro­sjek­tet og rett og slett slut­te å skri­ve.

Ikke tenk for mye på de som er ueni­ge med deg, og ikke la dår­lig omta­le gå for dypt inn på deg. Net­tet er fullt av omtan­ke og venn­lig­het, men tanke­løs hjerte­løs­het kan og vil pla­ge deg i sje­len av og til. Idé­er betyr noe, usym­pa­tisk kri­tikk betyr ingen­ting. De mest hår­såre og irri­tab­le kri­ti­ker­ne dine blir brukt til opp­ten­nings­ved i mor­gen.

«Ti tips til å skri­ve for det Leven­de Net­tet» er skre­vet av Mark Bern­stein for A List Apart, og over­satt av Tho­mas Ham­mer

Trans­lated with the perm­is­sion of A List Apart Magazi­ne and the aut­hor.

Next Article

TV2 med ny telefonkatalog på nett

TV2 Nettavisen skrev i dag om sin egen satsing på telefonkatalog på nett og mobil, TV2-katalogen.