Category Archives: Artik­ler

Dra kor­tet

Jeg har ikke «lagt på røret» på en tele­fon på åre­vis. Å «trek­ke i sno­ren» på do har jeg gjort bare et titalls gan­ger i løpet av livet, for det mes­te i tid­li­ge­re Øst-Tysk­land der toa­let­te­ne had­de snor til en sis­ter­ne like opp­un­der taket. Tele­fon­rør og sis­terne­snor er nå his­to­rie. Tele­fo­ner og toa­let­ter har iste­det fått kna­pper å tryk­ke på.

I dag slo det meg at også det nok­så nye begre­pet «å dra kor­tet» alle­re­de er for­el­det. Nå skal kor­tet stik­kes inn med chip­pen opp eller ned. Dra­ing er ikke involvert.

Selv om orde­ne for lengst er utgått på dato sier jeg dag­lig til bar­na mine at de må «leg­ge på røret» eller «hus­ke å trek­ke i sno­ren». Om ikke len­ge kom­mer de til å si: «Pap­pa. Du må dra kor­tet …»

Siri Han­de­land, Mag­nar Kar­tveit og Tho­mas Ham­mer. Foto: TV Vest

Det jeg skul­le ha svart

Siri Handeland, Magnar Kartveit og Thomas Hammer. Foto: TV Vest
Siri Han­de­land, Mag­nar Kar­tveit og Tho­mas Ham­mer. Foto: TV Vest

Skal Bibe­len ha et moder­ne eller et litt eld­re, gam­mel­dags språk? Jeg fikk spørs­må­let på lokal-TV da Bibe­len kom ut i ny, norsk over­set­tel­se i okto­ber 2011. Dagen etter­på kom jeg på hva jeg skul­le ha svart.

Utford­rin­gen er å fin­ne spen­nings­punk­tet mel­lom en rik­tig over­set­tel­se av de gam­le teks­te­ne og vårt van­li­ge dag­lig­språk.

Teks­te­ne i Bibe­len ble skre­vet for tusen­vis av år siden — de elds­te bøke­ne i Bibe­len er omtrent 3500 år gam­le, de yngs­te rundt 1900 år. Men selv om teks­te­ne er gam­le hand­ler de om men­nes­ker akku­rat som oss, med sine gode sider og sine dår­li­ge sider, men­nes­ker som gjor­de vir­ke­lig gode ting og men­nes­ker som tab­bet seg lodd­rett ut. Det­te er his­to­ri­er som vi kan iden­ti­fi­se­re oss med, kjen­ne oss igjen i og lære av. Men da må vi for­stå det vi leser!

Du kan se inter­vjuklip­pet på nett­ste­det til TV Vest. I til­legg til Bibel­over­set­tel­sen han­der sen­din­gen også om jogge­sko for hes­ter.

Mel­lom to ver­de­ner, del 2 av 3

Tøft å leve i to ver­de­ner på en gang? Vi lever jo tross alt i 2011!

Er det sånn at ver­den sta­dig går fram­over, skritt for skritt?
Eller har vi gitt opp det pro­sjek­tet? — I 2011 vet vi at vi ikke vet, men det er greit så len­ge ting fun­ge­rer?

De fles­te av oss hol­der beg­ge tan­ke­ne i hodet på en gang. Vi tror at:

  • 2012 blir bed­re enn 2011.
  • og at 2011 er bed­re enn 2010.
  • At utvik­lin­gen går fram­over! Vi er på vei inn i fram­ti­den med gass­pe­da­len i bånn.
  • Sam­ti­dig må alle fin­ne ut hva som pas­ser for de.
  • Hver enkelt ska­per sin egen hver­dag. Sin egen stil, sin egen iden­ti­tet, sin egen filo­so­fi.
  • Spørs­må­let er ikke hva som er sant, men hva som fun­ge­rer.

I 2011 manøv­re­rer du natur­lig innen­for både moder­nis­me og post-moder­nis­me, selv om de to egent­lig ikke går så godt over­ens.

Det ulti­mate uttrykk jeg har fun­net for det­te spen­nings­for­hol­det kom­mer til over­fla­ten i møte anner­le­des­ten­ken­de. Når and­re pro­vo­se­rer, suk­ker vi i moralsk indig­na­sjon: «Vi lever jo tross alt i 2011

Para­doks?

Det­te er ikke moder­nis­me, for den vil­le sagt: «Utvik­lin­gen går sta­dig fram­over, og snart har vi sik­ker kunn­skap om sann­he­ten

Det er hel­ler ikke post-moder­nis­me, for den vil­le sagt: «Utvik­lin­gen har ikke gjort noe for oss de sis­te 100 åre­ne. Finn en sann­het som fun­ker for deg.»

I ste­det lever vi i to ver­de­ner på en gang, den moder­ne og den post-moder­ne. Her har vi beholdt tro­en på de fan­tas­tis­ke fram­tids­vi­sjo­ner. Ver­den går fram­over! Sam­ti­dig abon­ne­rer vi på den resig­ner­te rela­ti­vis­men: Ingen kan kre­ve å eie sann­he­ten, og der­for må alle uttrykk aksep­te­res som like­ver­di­ge.

Der­for blir kon­klu­sjo­nen en para­dok­sal syn­te­se: «Utvik­lin­gen går sta­dig fram­over — mot ny og bed­re kunn­skap — og der­med bur­de alt være lov.»

Mel­lom to ver­de­ner, del 1 av 3

Det er tøft å leve i to ver­de­ner sam­ti­dig.

Mer om det sene­re, men som intro til tema­et får du den­ne snut­ten fra Seth Godin. Den ga gjen­klang hos meg, og under­stre­ket opp­le­vel­sen av å leve i to ver­de­ner på en gang. Kjen­ner meg igjen i beg­ge dis­se:

Da jeg var på som­mer­leir som barn var brev verdt sin vekt i gull (eller kan­skje god­te­ri). Fikk du fem brev i løpet av uken var du rik. Som regel ven­tet vi ved post­rom­met på livs­tegn fra ver­den der ute, bare for å gå skuf­fet der­fra.

Hjem­me igjen var det uak­tu­elt å gå glipp av en TV-epi­so­de. Så du ikke ukens Man­nix eller Bat­man, var det liten sjan­se for å noen gang se den.

Der­for lær­te vi å verd­set­te inn­kom­men­de data. En epost som glapp var en kata­stro­fe. Å lese alt i RSS-strøm­men var essen­si­elt. Hva om jeg går glipp av noe?

En ny gene­ra­sjon er på vei, en gene­ra­sjon som har vokst opp med data­over­skudd. For den­ne gjen­gen gjør det ingen­ting å gå glipp av en twe­et eller ti, å slet­te en blogg fra RSS-lese­ren eller la være å sva­re på en SMS eller en mobil­s­var­mel­ding. Den nye stan­dar­den for auto­svar ved ferie er: «Når jeg kom­mer til­ba­ke vil jeg slet­te all epos­ten i inn­bok­sen, så send mel­di­gen på nytt om en uke hvis det var noe vik­tig.»

Det­te skjer hver gang noe går fra util­gjen­ge­lig til over­skudd. Først bader vi i det — så kas­ter vi det bort.

(Min over­set­tel­se av Seth Godins The show­er of data)

Seth Godin set­ter ord på det. Takk!